Integrering av innvandrere i Italia

Sted: Padova, Italia
Støtteordning: Frivillig arbeid

Joakim fra Narvik dro til Italia for å jobbe med unge innvandrere og asylsøkere.

I ni måneder jobbet Joakim Arnøy som frivillig for Associazione Mimosa, en organisasjon som jobber med integrering av tenåringsinnvandrere.

Joakim ble hektet på å bo i utlandet i løpet av studiene, og da han var ferdig på universitetet, ønsket han å fortsette å bo utenlands. Å studere eller jobbe et annet sted enn man er vokst opp, langt unna alt som er kjent og kjært, byr på mange lag av læring. Han ønsket å bli kjent med et nytt sted, lære seg et nytt språk og forsøke å finne sin plass i et annet miljø. Italia fristet, og via en senderorganisasjon i Narvik dro han til Padova for å jobbe som frivillig for Associazione Mimosa.

Innvandrerne var ungdommer som hadde kommet til Italia uten familie eller annet nettverk. De fikk oppholdstillatelse ved å fullføre et integreringsprogram som blant annet Associazione Mimosa tilbød.

Organisasjonen jobbet hovedsakelig med gutter og jenter fra Øst-Europa, Midtøsten, Sentral-Asia, Nord- og Vest-Afrika. I løpet av året i Padova ble Joakim kjent med mange ungdommer med sterke historier, og han ble inspirert av motivasjonen og drivkraften de hadde.

Hadi, en 15 år gammel gutt fra den etniske minoriteten hazara i Afghanistan, reiste helt alene fra familien sin i Pakistan. Han kom til slutt til Italia etter å ha reist gjennom Iran, Tyrkia og Hellas. Hadi hadde en type modenhet over seg som Joakim aldri før hadde sett i en ung gutt.

Goodness fra Nigeria ble i 14-årsalderen tvunget ut i prostitusjon etter å ha kommet fram til Italia. Hun ble mishandlet, men klarte å rømme etter noen måneder, og hun endte etter hvert opp hos organisasjonen Joakim jobbet for. Til tross for de vonde opplevelsene, fant Goodness mye styrke i religionen sin, og hun var alltid positiv.

Mange av tenåringene hadde en lang vei å gå før de kunne fungere som normalt i det italienske samfunnet. De måtte lære å kle seg godt om vinteren, gjøre lekser, lage mat og vaske leiligheten de delte. Etter hvert måtte de skjøtte lærlingplass, øve på jobbintervju og gjøre alt det som kreves for å bli selvstendig.

Organisasjonen hadde profesjonelle pedagoger og psykologer som hjalp ungdommene med tilpasningen til et nytt samfunn og med å komme seg gjennom alt de hadde opplevd. De frivillige var tilstede i leilighetene om kvelden og natta og hjalp til med de dagligdagse og praktiske gjøremålene.

Joakim måtte passe på at de som hadde ryddeansvar vasket opp, ryddet klær, skrev handleliste og lignende. Han sørget også for at alle tenåringene hadde gjort leksene sine og var klare for neste dag. Når alle var i seng, skrev han rapport om hvordan kvelden hadde gått. Rapportboken var en viktig grunn til at han lærte seg italiensk på forholdsvis kort tid. Den første uken kunne han knapt skrive mer enn «god natt». En uke senere skrev han to setninger, og han ble stadig bedre for hver uke som gikk.

Joakim fikk også være med på oppsøkende arbeid blant byens gateprostituerte. Et par kvelder i uken kjørte de ut for å møte både unge og eldre. kvinner og menn, transpersoner og transvestitter. De ønsket først og fremst å vise at noen brydde seg om dem. Det gjorde de ved å ta en prat, la dem få varme seg i bilen og dele ut kondomer. De ga også informasjon om hvordan de gateprostituerte kunne få en legeundersøkelse eller ta en graviditetstest. Dersom noen ønsket hjelp til å rømme fra voldelige bakmenn eller endre livsomstendighetene sine, fikk de også informasjon om hvordan de burde gå frem.

Erfaringene fra Italia ga Joakim mersmak, og han peilet seg derfor inn på organisasjonsarbeid da han kom hjem til Norge. Han ønsket å være involvert i læring som bidrar til å skape forståelse og solidaritet mellom mennesker. Nå koordinerer han ungdomsarbeidet ved Narviksenteret, en stiftelse som jobber med å fremme kunnskap om og forståelse for fred.