Reisen til Nederland – og hjem igjen

Jeg har alltid blitt fortalt om dette store livet, fått fasiten på det hele. Barnehage, tretten års skolegang og jobb. Det er det samfunnet forventer av oss, og frykten for å ikke skulle klare å følge det A4 livet har vært stor. Det var iallfall det jeg tenkte før, nå er det ikke så viktig lenger.

For meg var det barnehage, ti års skolegang, seks måneder videregående…

Og så, fikk jeg ikke puste.

Helsen min sa stopp, og da gjorde hodet mitt det samme. Og for å være ærlig var jeg mye mer nysgjerrig på verden enn jeg noen gang trodde jeg skulle bli. Det var tungt å sitte bak pulten hele dagen når jeg viste det fantes så mye mer utenfor de fire veggene.

Jeg trodde ikke man kunne leve uten utdanning, og jeg var sikker på at skolen måtte fullføres året jeg fylte 19, men jeg har jo funnet ut i ettertid at jeg har hele livet på meg. Utdanning eller ikke, erfaring har jeg nok av.

Jeg sluttet på skolen, jobbet i noen år, reiste litt innimellom og prøvde å finne ut av meg selv. Psykisk helse er ikke noe å tulle med, men det var litt lettere når jeg kunne gjøre det jeg ville, uten å tenke på hva samfunnet forventet av meg. Det ble plutselig litt mindre skummelt å se folk inn i øynene, eller gå alene på butikken.

Så lite skummelt at jeg takket ja da jeg fikk muligheten til å bo og jobbe frivillig i Nederland i to måneder, gjennom det som nå heter Det europeiske solidaritetskorpset. Tro meg, det var det skumleste jeg har gjort. Men jeg ville gjort det hundre ganger til, og stått på en fjelltopp og hylt ut at dette finnes, om det betydde at flere ville få oppleve det samme som meg.

Så, Nederland.

Jeg pakket kofferten med det jeg tenkte jeg kom til å få bruk for og dro håpefull og spent. Da jeg kom frem ventet det en bungalow jeg skulle bo i sammen med tre andre, og mitt eget lille soverom hvor jeg fikk plass til alt jeg trengte.

Rundt meg bodde folkene jeg skulle leve med de neste to månedene. Midt i skogen i mellom bungalowene skapte jeg noen fine vennskap og minner jeg aldri kommer til å glemme. Jeg våknet til lyden av fuglekvitter, samtaler og sykkelen min som stod utenfor og ventet. Det er rart hvordan man kan få et sterkt bånd til en sykkel, men de to hjulene fikk meg til alle de stedene jeg trengte å være i løpet av prosjektet. En tur til parken, milen til jobb, handling, eller turen til togstasjonen for å sette meg på toget og utforske hva mer Nederland hadde å by på.

Jeg bodde i en liten by, Ommen. Fylt av vindmøller, sykler og ærlige men hyggelige mennesker. Det var ikke mange butikker, men minner ble skapt på hvert eneste hjørne, og sammen med menneskene jeg levde med var det aldri kjedelig. Vi lærte hverandre språk, hadde latterkramper på sene kvelder og fant ut at det er store forskjeller mellom kulturer bare i Europa. Vi badet i bassenget på campingplassen, tok dagsturer til Amsterdam og lærte oss hvordan det var å være selvstendige mennesker.

Jeg jobbet som frivillig på en gård med 52 pensjonerte hester, og midt der på gresset mellom disse store skapningene hadde jeg aldri følt meg mer trygg og mindre alene. Og jeg har aldri hatt så mange venner før.

Når man blir sendt på en sånn reise vet man ikke hva man skal forvente. Det er vanskelig å forestille seg at to måneder kan gjøre en så stor forskjell i livet ditt. Plutselig stod jeg milevis utenfor komfortsonen min, men angsten jeg strevde med hjemme i Norge hadde ingenting den skulle sagt lenger. Man bestemmer selv hvem man vil være på en sånn plass. Og for meg var det en åpen mulighet til å stole mer på meg selv. Gå med det jeg ville, dele det jeg ville og vokse til den selvstendige personen jeg så lenge hadde drømt om å være.

Å klare å bytte ut skuffelse og frykt for hva samfunnet ville tenke da jeg droppet ut av videregående, med mestringsfølelse og egenkjærlighet er noe av det største jeg har fått til. Og jeg minner meg selv på det ofte nå tre år senere; jeg klarte å dra alene til Nederland å bo der i to måneder, hva annet får jeg til?

Nederland ble reisen som ga meg en historie å fortelle. Nå er jeg ikke lenger hun som droppet ut av videregående, eller hun som sliter med angst. Jeg er hun som jobbet som frivillig i Nederland, eller hun som turte å gjøre noe annerledes. Jeg er selvstendig, engasjert, hjelpsom, lærevillig, omtenksom og eventyrlysten.

Jeg kan være akkurat den jeg vil være.

Skrevet av Marika Bentzen